Ved natterstid når mørket siger på, stråler det fram et lysende kors over Sucre fra en fjelltopp. Og det i seg selv er jo litt anskuelig. Når mørket faller på, da stråler det fram et kors. Og så stråler lyset innover syndens mørke, tvilens mørke, sorgens mørke, lidelsens mørke og dødens mørke.

Syndefallets fatale konsekvenser innhenter uvegerlig, uforanderlig og uimotståelig hvert eneste menneske på denne jord. Konsekvensene trenger seg gjennom hele menneskeheten og manifesterer seg i skjult og åpenbar synd og skyld hos mennesket - og til slutt død. Og til slutt evig død. Judas brev taler om ufrelste mennesker som "villfarende stjerner, som mørkets natt er rede for til evig tid". Et menneskes fall ble hele slektens fall. Et mennesket synd (Adam), ble til skyld og fordømmelse over alle. Og dette når hvert menneske. Og sånn ligger billedlig talt jorden i mørket, i syndefallets skygge.

Men du. Hvor stor kontrasten blir når himlens Herre og Guds Sønn stiger ned og blir menneske. "Og lyset skinner i mørket", skriver Johannes. Et strålende lys skinner fram, Jesus, verdens lys og menneskehetens eneste frelser. Det tales om lyset fra evangeliet. Ordet om korset. Ordet om en stedfortreder. Et menneske som Gud samlet hele menneskehetens synd og skyld på, fra Adam og til oss og til det siste mennesket som kommer til å leve. Alt ble lagt på Sønnen. Alt ble det lagt på den kjære frelser.

Når Jesus døde, døde døden, mener jeg det var jeg hørte en gang. Ved Jesu død fikk jeg liv fordi jeg fikk syndenes forlatelse. Evig liv. Så når døden kommer og jeg drar mitt siste åndedrett går jeg over fra døden til livet, i fullstendig virkeliggjørelse, og så er syndefallets konsekvenser borte for all tid. Men paradoksalt nok går jeg allerede over fra døden til livet allerede her i tiden, når lyset fra evangeliet, lyset fra korset, lyset fra Jesu død skinner fram.

I ham var liv, og livet var menneskenes lys.

Joh 1,4