Utenfor romvinduet i Sucre.

Så var eksamen i Bibelfag tatt og jeg valgte oppgave: "Tolk Rom 3,21-26". Et avsnitt som handler om troens rettferdighet - Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus. Jesu stedfortredende død brukes i v.25 som et bilde på "nådestolen" - topplokket på paktens ark som stod i det aller helligste i helligdommen kalt "tabernaklet" som Israelsfolket bar med seg i ørken og som senere ble plassert i templet som kong Salomo bygde. Her skulle ypperstepresten gå inn en gang om året, på den "store forsoningsdagen", bak forhenget, for å stenke/skvette/dynke sonofferblodet på nådestolen, til soning for Israelsfolket synder. Her kom Gud Israelsfolket nådig i møte.

Flere år senere skjer det uhørte: Nådestolen, som før var skjult, stilles åpenlyst til skue og får sin forbilledlige oppfyllelse i det at Guds sønn i sitt blod henger på korset. "Ham stilte Gud til skue i sitt blod...". Det som før var skjult bak et forheng, blir så og si blottstilt. Et forferdelig syn - Himlenes Herre med all makt og full av herlighet, så fornedret. Guds kjære og elskede Sønn dør i synderes sted. Ikke bare med en tornekrone trådd ned over hodet, men med all verdens synd trådd ned på seg, kastet på seg, gjort til ett med. "Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss...". Et forferdelig, ufattelig syn. Men samtidig, paradoksalt nok, et vakkert syn. Fordi: En dør i mitt sted. En blir revet i stykker i Guds vrede og dom, i mitt sted. En som med sitt sonofferblod forsoner Gud med meg. Dermed har jeg fred med Gud. I den korsfestede Jesus Kristus kommer Gud meg nådig i møte. Full av nåde. Bare nåde. For syndere, som han elsket så at han i gikk straffens sted og i dødens mørke for.